Edvarda | Kunstner i Oslo

KITCHEN 75 x 95cm (2007-08)
Kitchen originates from a filmstill from Andy Warholes Kitchen (1965).
Since she grew up in an artistic and intellectual family, Edvarda recognized the setting and re-interpreted it in her own personal way, and the characters became people she recognised from her childhood.
In a highly-charged, concentrated room, we meet a group of people, basking in the aftermath of a party. The unbalanced impression created by the room´s distorted angles pulls us into an atmosphere of instability. A young attractive woman dominates the scene, her long naked legs pointing straight towards the viewer. A drunk woman in a dressing-gown stumbles in from the left, while taking a swig from the bottle. On the opposite side of the painting, a man who bears a certain resemblance to a character from the Oscar Wilde circle is rolling a joint. The atmosphere vibrates of sexual experimentation between both genders, as a homage to the transsexual awakening of our time. This can also be interpreted as a tribute to free love, unhindered by the strict gender roles that have shaped our society in the past.
A woman, more strictly dressed than the others, is clinging to a red book, possibly a bible, or maybe even Maos little red book. Her strict and formal attitude is rather conspicuous, especially when viewed in comparison to the more relaxed crowd. However, her expression is not that of disgust and condemnation, but more of facination and curiosity.
Her position as an outsider unites her with the viewer, for both she and the viewer are mere spectators, watching the scene unfolding in front of them.

CARDPALYERS, STRIPPOKER 84 x 105 cm (2007)
Card players is inspired by George de la tours painting The cheat with the ace of diamonds(1630-34). Edvarda became fascinated by the baroque painting, with its gestures, glances and theatricality, where the world is like a stage. This theatrical aspect is also a postmodern condition, in which we become our own directors and actors, depending on the different roles that society expects of us. The bare-breasted woman in the centre is obviously losing the game, and her suspicious, furtive glance towards the player with the ace on her back shows that there might be some cheating involved in the game. She is served a glass of wine, maybe as a comfort, or maybe as a further seduction to the game. The man on the left seems to be unaffected both by the game, the cheating and the nakedness. His dual character, shown in the way his presence seems aloof and distant, is typical of our time, where we often do several things at once, like having a conversation while surfing the internet. There is a distinct undertone of sexuality in Cardplayers; this is in the very nature of the game (strip poker), where we can’t help but wonder what the eventual consequences will be for the loser.

I FEEL LOVE 200 x 130 cm (2007-08)
I feel love is a history-painting of contemporary times, both in matter of technique, and in size. Our first impression of the painting is of a curious, fragmented scenario, but despite this, we can sense that the painting is also an expression of harmony and order. Questions form in our minds: Who are these people, and how do they communicate in this global atmosphere?
A small group of sexy women capture our attention immediately, striding towards us like models on a catwalk. They are sensual, but they are quite clearly in control of the situation, dressed in fetishistic stewardess-suits. The couple in the right-hand corner consist of a young woman and her companion, who is dressed in traditional clothing originating from the Middle East. This scene is inspired by the classical highlight in modern art history, Edouard Manets ”Luncheon on the grass” (1862 – 63).
As we turn to the centre of the painting, we see two men seated on the ground. These are two holy men, and their religions meet in the symbolic kiss between the two lambs held by the men.
This airport is a kind of utopian microcosm of modern mankind where, despite all our social and cultural differences, we still meet as equals, as human beings. As opposed to the culture of negativity and criticism that surrounds our world today, Edvardas art attempts to embrace the world through acceptance and understanding, and through the beauty inherent in the world. I feel love is a piece of art that represents what the world could be; complex, beautiful, seductive and conciliatory.

Change  your  opinions,

keep  to  your  principles;

change  your  leaves,

keep  intact  your roots

Photos by Edvarda Braanaas. Quote by Victor Hugo

LA – METRO

Det skortet ikke på oppgitte kommentarer  og tvilende skuldertrekk da jeg sa jeg skulle til Los Angels og være der lenge.

Hva har en som ikke kjører bil der å gjøre?

Det kunne jeg ikke svare på da.

Jeg er vel en utdøende rase mht. å ikke være i stand til å navigere meg i trafikken på fire hjul.  Det har liksom ikke ligget til familien Så jeg kastet 16.000 kroner rett ut av vinduet for 15 år siden, etter å ha blitt erklært uanstendig defensiv og en fare for andre i trafikken. Jeg gav opp prosjektet på timen!

I min levetid har jeg derfor forsynt meg grovt av kollektive transport-tilbud, og det med stor iver og glede. T-banen langs Groruddalen har jeg nytt i store åndedrag med og uten lektyre i over 20 år, og ved alle mine ekskursjoner til verdens storbyer har transporten under jorda tiltrukket meg.

Jeg behersker undergrunner.

Etter sigende skulle ikke LA fortone seg som et fremkommelig paradis på vegne av mitt mobile handikap,  inntil det motsatte ble bevist.

Det er kanskje ikke de fleste som vet om  at  LA har en metro som estetisk og hygienisk utkonkurerer både London og Paris (uten nevnedverdig sammenlikning for øvrig). Du kommer deg ikke ned til stranda med banen her, men den er omfangsrik nok til å gjøre deg godt kjent med den østlige et- eller -annet delen av LA.

Metro´s Art Dep. ble stiftet i 1989 og i dag har det utviklet seg til en museal gjennomfartsåre av kunst- og arkitekturprosjekter langs de forskjellig-fargete linjene, med i alt 300 involverte kunstnere.

”Art creates a sense of space and engage transit riders”

Jeg har satt meg fore å presentere de stasjonene jeg har blitt,  og kommer til å bli kjent med (jeg tar meg altså frem langs skinnene her, og det koster ikke mer enn en tier for billetten) Så jeg starter med stasjonen der jeg bor, midt i Koreatown.

WILSHIRE/VERMONT (Red line: North Hollywood – Union Station)

I denne delen av byen er terrenget  befolket (men langt fra overbefolket) av koreanere og meksikanere. Dette har kunstneren PETER SHIRE tatt hensyn til da han laget sine mekaniske engler for dette stedet.

Fra taket henger det robotaktig leketøy i spreke farger, og vi kan visstnok spore abstraksjoner av koreanske hatter og meksikanske stjerner (uten at jeg skjønte det..) Peter mener at han har animert rommet med en ”humanoid” effekt,  at vi skal spørre oss om vår plass i et industrielt landskap, og om vi ikke vil dvele ved det tragiske i det upersonlige.

Selv mener jeg det hele appelerer mer enn noe annet til barnet i meg, til Toys´r Us og til nød litt sirkus, mer enn  kommentarer om fremmedgjorthet. Men han om det.

Lekenheten forgrener seg til BOB ZOELL´s fire søyler dekket av fliser satt sammen til tegn vi alle kjenner fra vår beste venn, tastaturet. Mobilalderen er blitt utsmykkinsgkunst. Paranteser, punktum, komma, kolon, stjerne og firkant former glade fjes som sier hei og hadet når vi entrer eller forlater stasjonen.

PUNKTUM – PUNKTUM – KOMMA – STREK – DET – VAR – HELE – OLES – FJES

To stasjoner fremover/vestover ankommer vi

VERMONT/SANTA MONICA

Jeg stopper brått opp ved de 12, 5 meter høye veggene i betong, der setninger og ord smelter inn i den porøse betongen.

Veggene er grå og rå, og egentlig føler jeg det hele gjenkjennelig etter 12 år travende langs høye sementvegger i Astrup Fearnley Museet, her mangler det egentlig bare en Kiefersk bokhylle. Arkaiske er de, disse skriftveggene dekket av 1000 malte spørsmål i regi av kunstneren ROBERT MILLAR.

Jeg får senere vite at Braille-instituttet (LA City College) befatter seg med blindeskrift, og at tekstene på analogt vis skal knyttes opp mot det lokale her. Dette rommet er på alle måter minimalistisk og nesten kontemplativt i sine stille beskjeder.

Og Millar selv ser alt han skaper som performative arenaer, så her kan etablerte og uetablerte kunstnere boltre seg i metro-performance med et skuddsikkert bakteppe av blankpolert stål og sparklet sement.

En stasjon videre og vi er på

VERMONT/SUNSET (fortsatt Red line)

-uttenkt og dekoret av kunstneren MICHAEL DAVIS, som i først og størst grad lar seg inspirere av vitenskap og astronomi. Jeg må innrømme at det var mange detaljer jeg ikke fikk med meg i farten, og lot meg forundre over alle lokale referanser som skulle være å finne i tak og vegger knyttet til  alle sykehus og medisinsk sentre i gangavstand.

Jeg la verken merke til farmasøytiske symboler, mikro-organiske former eller tegn på vår plassering i universet i  denne granitt-rotunden. Men jeg lot meg fange av den sirkulære ”plazaen”, og den observatoriske lyssettingen som var riktig så artistisk lyssatt,

og ikke minst den spektakulære utgangen i glass, stål og palmeblader.

TO BE CONTINUED!